|
Om meg
Jeg red i tradisjonell rideskole da jeg var liten og fikk min første hest som elleve åring. Den var ikke av de enkleste, men via mye svette, slit og tårer og med mye god hjelp av lokale aktører lærte jeg en god del.
Jeg konkurrerte aktivt i sprang og det medførte utskifting av hestemateriellet. Det handet etter hvert mer og mer om å ha nok penger til en dyr hest, gode trenere og mange konkurranser. Deg synes til slutt at hester ikke var så mosomt lenger, de samme problemene kom stadig igjen og jeg hadde kroniske smerter i kroppen - så jeg sluttet å ri.
Etter en tid med litt avstand til stall og hest oppdaget jeg at jeg ikke kunne leve helt uten hester. Det var faktisk veldig interessant med hest alikevel; hestens natur, hestens psyke, hestens bevegelsessytem, hestens helse og ikke minst hestens historie. Min gamle onkel sine klassiske uttrykk som "det skal ikke synes at rytteren rir hesten" ga mer mening når de gamle klassiske hestetrenerne ble nærmere studert. Jeg måtte kjøpe meg hest igjen.
Jeg er hestegal på heltid. Jeg bruker det meste av min tid på hest. På å lese, gå kurs, holde kurs, trene, leke og alltid lære mer. Jeg var aldri lei av hest, slik jeg trodde, men jeg trivdes ikke i prestasjonsmiljøet rundt hest, det skjønner jeg nå. Selvfølgelig vil jeg også prestere bedre, men ikke på bekostning av hesten. Hesten kan nemlig det meste om å være hest og røre seg elegant og bra, det er JEG som IKKE kan og som trenger å lære.
Hestens velferd er vårt ansvar.
Å være rytter er å være en god partner i samspillet med en som stort sett bare bruker kroppsspråket; lyttende, nærværende og ærlig. Å være rytter er også å bevege seg like godt som man vil at hesten skal bevege seg, vite når man kan signalisere om hva man vil ha og vite hva man skal kjenne etter. Sist, men ikke minst, er rytterens oppgave å være en god lærer; motiverende, styrkende og tillitten verdig.
Hestevelferd handler ikke om bare foring, stallmiljø, transport og kjøp/salg men også trening.
| 
